FN planlegger hvordan de skal ramme Israel

Medlemslandene i FNs generalforsamling er opptatt med å pønske ut hvordan de kan ramme Israel og begrense avgjørende menneskerettigheter som ytringsfrihet på den rasistiske “anti-rasisme”-konferansen “Durban III” som holdes i New York den 22. september.

Selv om Tsjekkia, Italias og Nederland nylig trakk seg i tillegg til at USA, Canada og Israel tidligere har varslet at de boikotter Durban III-konferansen, fortsatte forhandlingene i FNs hovedkvarter sist torsdag om hvor offensiv slutterklæringen kan være uten at flere land følger etter disse.

Durban III-konferansen vil markere 10-årsdagen for konferansen som ble holdt i Durban, Sør-Afrika i september 2001. Konferansen produserte Durban-erklæringen, som beskyldte kun ett land på jorden for rasisme, nemlig Israel. Derfor kan ingen forhandlinger skjule det faktum at Durban III er en minnemarkering av en konferanse og et resultat som huskes best for sin åpenlyse antisemittisme. Og det med Generalforsamlingens resolusjon som autorisasjon.

Likevel er det slik at FNs idé er at siden Generalforsamlingens hall i september likevel er full av regjeringssjefer som allerede er til stede for å åpne forsamlingen, så vil mer enn ett hundre av verdens ledere ønske Durban-erklæringen og dens rasistiske Israel-mantra velkommen for første gang. Durban I fikk med seg bare en håndfull slike ledere, som Yasser Arafat og Fidel Castro, mens Irans president Mahmoud Ahmadinejad var den eneste som deltok på Durban II.

Torsdag ble et utkast til en “politisk erklæring” som skal vedtas av generalforsamlingen på slutten av dagen den 22. september, lagt på bordet. Forhandlingene viste seg å være en giftig kombinasjon av FN-medlemmer som enten har en avledningsmanøvre som en slags forvridd strategi, eller som foretrekker mer åpne angrep på Israel.

De assisterende lederne fra Kamerun og Monaco gjorde agendaen smertelig åpenbar.  De insisterte på at 2001-erklæringen “ikke tar opp tidligere avtalt tekst” siden deres “mandat helt klart ikke er å reforhandle Durban-erklæringen.” Tvert imot vil Durban III ha deklarasjonen fra Durban “som grunnlag.”

I lys av en slik innrømmelse viste Tysklands manøvreringer seg som de mest patetiske av alle. Tyske diplomater annonserte at Tyskland er et fyrtårn for å bekjempe diskriminering. Så erklærte de at utkastet til erklæring, som altså tar opp i seg og forsterker Durban I, var et godt diskusjonsgrunnlag, og de forberedte seg lykkelig på å holde på videre, på denne “konstruktive” måten. De klarte å si fra om at å peke ut et enkeltland ikke ville være akseptabelt for dem.

Kort sagt mener Tyskland at en firkantet pinne kan passe inn i et rundt hull. Durban [I]-erklæringen peker ut Israel allerede. Formålet med Durban III er å applaudere Durban-erklæringen. Under Durban II i Genève i 2009 trakk Tyskland seg ut bare to dager før Ahmadinejad åpnet konferansen på årsdagen for Hitlers fødsel. Ifølge manus (som Tyskland visste om mange måneder på forhånd,) sa Ahmadinejad: “Ordet sionisme personifiserer rasisme som feilaktig baseres på religion, og misbruker nasjonalfølelse til å skjule sitt hat og sitt stygge ansikt.” Hvor lang tid tar det før tyskerne finner det ut denne gangen?

Og så er det Australia. På torsdag sa australske diplomater at de skulle stå i forhandlingene. De tenkte at erklæringsutkastet var et godt utkast og var håpefulle med tanke på fremtiden. Hva skjedde med Australias tidligere stemme, etter at de trakk seg ut av Durban II-konferansen fordi “leppestift på en larve” ikke er nok [for å gjøre den til en sommerfugl]?

Australia som går for en plass i Sikkerhetsrådet i høst, er redde. Australierne vet meget godt hva som skjedde med Canada under forrige valg til Sikkerhetsrådet. Kanadierne ble slått til tross for en enorm investering i FN gjennom flere tiår, åndelig, politisk og økonomisk, fordi Stephen Harpers regjering nektet å slutte å støtte Israel, og gi støtte til ytringsfrihet og andre rettigheter i sine møter hvor det var gjentatte utfordringer fra islamske og arabiske stater, både i FNs menneskerettighetsråd og generalforsamlingen. Tydeligvis er de australske prinsipper ikke akkurat så veldig viktige.

Inspirert av svakheten i de demokratiske statene over hele FNs system av menneskerettighetskonvensjoner, – på torsdag tenkte tydeligvis Storbritannia og Frankrike at dødsens stillhet var akseptabelt. Russerne presset på, og sendte rundt flere lange forslag til en Durban III-erklæring. Russerne samarbeider utvilsomt med de 56 landene i Organisasjonen for islamsk samarbeid.

Det russiske dokumentet krevde at generalforsamlingen den 22. september “uttrykker bekymring for bruken av retten til ytringsfrihet til å spre rasisme … og husk at utøvelsen av denne rettigheten medfører særlige forpliktelser og ansvar, og kan derfor være gjenstand for visse begrensninger.” Russerne insisterte også på at rekapitulering av Durban-erklæringen er et “solid fundament for kampen mot rasisme.”

Durban III blir, som det var lett å spå, en slagmark hvor veike, demokratiske land som er ivrige etter å tekkes andre, og frekke ikke-demokratier som holder makten i balanse seg imellom på generalforsamlingen. Hvor mange demokratier som vil fortsette etter spilleregler de ikke kan vinne med, er uklart. Det som er klart er at det ikke finnes noen mellomting når det spørres om du er for eller mot antisemittismens nye ansikt.

Artikkelen ble først publisert i Fox News.
Oversettelse: Willy Gjøsund

Les også
Italia og Nederland også ut av Durban III
Tsjekkia ut av Durban III

Les mer om Durban-konferansene