Velkommen!

Senter mot antisemittisme (SMA) er en frivillig, idéell og partipolitisk uavhengig stiftelse. SMA er et ressurs- og dokumentasjonssenter som gir saklig og balansert informasjon om jødenes og Israels situasjon og om forholdene i Midtøsten.
Les mer...

SMA-lederen

Israel forbereder seg på krig

Langsomt endrer situasjonen seg i Midtøsten. Den regionale krigen som mediene for syv år siden entusiastisk beskrev som «den arabiske våren,» er mange steder i ferd med å gå tom for ammunisjon. Land ligger i ruiner og millioner av mennesker er fordrevet fra sine hjem. Den fattigdommen og fortvilelsen som for syv år siden sendte folk ut i gatene for å protestere mot økende brødpriser har nådd et nivå vi aldri før har sett i denne del av verden. Nå finnes det ikke brød å få for noen som helst pris for den jevne borger i de hardest rammede landene. Opprøret ebber ut fordi det mange steder ikke er noen igjen til å føre det videre.

Men tragedien i den sunni-arabiske verden har ikke rammet den sjia-iranske like hardt. Etter at USAs Obama-administrasjon inngikk avtale med regimet i Teheran om å oppheve sanksjonene, mot at regimet tok en ti års pause i utviklingen av atomvåpen, har dette regimet styrket sitt hegemoni i regionen ganske kraftig, og arbeider aktivt for å sikre sitt fotfeste i land som Irak, Syria og Libanon.

Les mer...

Kategorier

Aktuelt

Israel forbereder seg på krig

Langsomt endrer situasjonen seg i Midtøsten.  Den regionale krigen som mediene for syv år siden entusiastisk beskrev som "den arabiske våren," er mange steder i ferd med å gå tom for ammunisjon.  Land ligger i ruiner og millioner av mennesker er fordrevet fra sine hjem.  Den fattigdommen og fortvilelsen som for syv år siden sendte folk ut i gatene for å protestere mot økende brødpriser har nådd et nivå vi aldri før har sett i denne del av verden.  Nå finnes det ikke brød å få for noen som helst pris for den jevne borger i de hardest rammede landene.  ...

Mer...

Politikken radikaliseres

Store endringer i velgeroppslutningen var synlige før varslersakene rammet de politiske partiene.  Radikaliseringstendensen på venstresiden fikk et tydelig utslag da det revolusjonære marxist-leninistiske partiet "Rødt" oppnådde å få en representant på Stortinget, samtidig som SV og de grønne forsvarte sine posisjoner.  I dag utgjør ifølge meningsmålingene denne radikale falanksen en blokk på omkring 15 prosent av velgerne til venstre for Arbeiderpartiet.  Det Arbeiderpartiet nå taper i oppslutning ser ut til å kompenseres på ytterste venstre fløy. At regjeringen Solberg med et nødskrik overlevde valget kan ikke forklares med at de borgerlige partiene holder ideologisk stand mot venstresiden.  Tydeligst ser vi dette ...

Mer...

Striden om Jerusalem

Israels hovedstad, Jerusalem, har vært omstridt i årtusener.  For enkelte synes det ikke å være mulig å legge til side engasjementet for denne byen.  Igjen og igjen dukker Jerusalem opp som et stridstema, og det skal ikke mer til enn at arkeologer graver frem historisk ugjendrivelige bevis for byens jødiske forhistorie, noe de har holdt på med gjennom halvannet århundre, før politikere over store deler av verden får problemer og reiser anklager mot Israel for å gjøre noe upassende. Den europeiske unions, EUs, sendemann til Israel har nylig utarbeidet en årsrapport til sin arbeidsgiver i Brussel hvor han går i rette ...

Mer...

Dagen etter Holocaustdagen

Minnet om jødeutryddelsen ble markert i Norge og en rekke andre vestlige land den 27. januar.  En tredjedel av den jødiske minoriteten i Norge ble under krigen sendt til leirene for å bli utslettet.  Dette er en historisk hendelse som helt riktig ikke må glemmes og ikke gjentas.  Men er det bare de døde jødene som bør få slik oppmerksomhet og omtanke?  Hva med dem som overlevde? Den tyske kansleren Angela Merkel sa på minnedagen at det er en skam at jødiske institusjoner i Tyskland i dag må leve med politibeskyttelse.  Det gjelder nok ikke bare i Tyskland.  Slik er situasjonen ...

Mer...

Mobbing kan bekjempes

Mobbing og trakassering er igjen høyt på dagsorden i den norske debatten.  Det var kong Harald som slo an tonen i sin nyttårstale, og regjeringen følger opp med et klart standpunkt: Mobbetallene blir en av de første oppgavene den nye kunnskaps- og integreringsministeren Jan Tore Sanner (H) vil ta tak i.  Vi ønsker ham lykke til. Det er forresten to år siden Regjeringen annonserte nye tiltak mot mobbing, men politiske erklæringer ser ikke ut til å hjelpe stort.  Fremdeles rapporteres det om urovekkende mye mobbing blant barn og unge, og inntrykket forsterkes av den nye bølgen av "metoo"-varsler som avslører at ...

Mer...

Om å gi havre til en død hest

Mens norske medier mest har vært opptatt av politikernes privatliv, har det skjedd utvikling i konfliktene i Midtøsten.  Den 14. januar markerte man i Tunisia 7-årsminnet for den oppstanden som mediene og "ekspertene" valgte å kalle "Den arabiske våren."  De var den gang  sikre på at de var vitne til en revolusjonær flodbølge med krav om frihet og demokrati i den arabiske verden.  Journalistene oppfattet ikke at det var de stigende brødprisene man demonstrerte mot.  Nå har folket samlet seg i gatene på ny og av samme grunn.  Levekårene for araberne har gått fra vondt til verre.  Behovet for nødhjelp er ...

Mer...

Norge og fredsprosessen

I 25 år har det pågått forhandlinger mellom israelske myndigheter og representanter for den Palestina-arabiske befolkningen med sikte på å komme frem til en freds- og selvstyreavtale med palestinerne.  Nokså raskt fikk man på plass en avtale om prinsippene for fredsprosessen, Oslo 1-avtalen av 1993, og to år senere en midlertidig avtale om palestinsk selvstyre som også la opp et detaljert løp for videre forhandlinger frem til en endelig fredsavtale.  Ingen av avtalene sier noe spesifikt om hvilken endelig form det palestinske selvstyret skal ha, men utelukker heller ikke en tostatsløsning.  Det viktigste kravet til en løsning er at de ...

Mer...

Norge og USA i det nye år

Den 10. januar skal statsminister Erna Solberg møte USAs president Donald Trump til politiske samtaler i Det hvite hus.  "Det viktigste med dette møtet er å få rekonfirmert det gode samarbeidsforholdet mellom Norge og USA, både direkte mellom landene og i NATO. Det er jo grunnplanken i vår sikkerhetspolitikk," sier Solberg til VG.  Vi ser frem til dette møtet fordi det vil avklare hvorvidt disse politiske lederne står ved sine ord og gjensidige forpliktelser, eller om de farer med tomt snakk. Det gode samarbeidsforholdet mellom Norge og USA har vært et selvfølgelig tema så lenge Norge har vært en selvstendig stat, ...

Mer...

FN og Norge går mot USA og Israel

Den 18. desember forsøkte FNs Sikkerhetsråd å gjenta fjorårets uvennlige handling mot Israel da araberstatene, den gang anført av Obama-administrasjonen i USA og de øvrige stormaktene, gikk til frontalangrep på den jødiske staten med en svært fiendtlig resolusjon som underkjenner Israels rettigheter i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem.  I år var det president Trumps påpekning at Jerusalem er Israels hovedstad som var tema for Sikkerhetsrådets juleavslutning mot Israel. President Trump og hans folk var imidlertid på plass og avviste hele saken.  USAs FN-ambassadør Nikki Haley gjorde det klart for forsamlingen at resolusjonen som var fremmet av det borgerkrigsherjede Jemen, representerer en ...

Mer...

Antisemittismens kår i Norge

Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden.  Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om "Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017."  Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen "Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter" fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer ("andre minoriteter").  Denne endringen har antakelig vært ansett ...

Mer...

Den store løgnen

Den store løgnen: antisemittismen og de «okkuperte områdene».

I januar kom FNs generalsekretær Ban Ki-moon med den oppsiktsvekkende påstand at palestinere som veiver med kniver og stikker ned uskyldige israelske sivile med dem egentlig kan forsvares fordi det kan ses som en respons til «byrden av et halvt århundres (israelsk) okkupasjon.» Dette ynkelige utsagnet fra sjefen for FN reflekterer år med ondskapsfull propaganda mot den jødiske staten.

Denne udokumenterte påstanden at Israel ulovlig okkuperer land som tilhører «innfødte palestinske arabere» har blitt gjentatt så ubarmhjertig i så mange år i så mange internasjonale fora, at det nå er akseptert som en fundamental sannhet.

Når du hører ordene «okkupert territorium», tenker du automatisk på kun den fiktive israelske «okkupasjon av palestinsk land.» Du tenker ikke på Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros, eller Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Hvorfor ikke? Fordi det internasjonale samfunn er helt besatt av ideen om israelsk okkupasjon, for å sverte Israels legitimitet. Det er det stadig tilbakevendende tema hos de såkalte bien-pensants – de som tenker rett. Og godt. Dette hører du et ekko av i FNs møtehaller, i regjeringslokalene, i akademia og i mediene.

De «okkuperte palestinske territorier» er verken «okkupert» eller «palestinske.»

For det internasjonale samfunns del refererer okkupasjonsbegrepet til Israels kontroll over territorier det tilegnet seg under landets defensive Seksdagerskrig i 1967. Denne krigen ble utkjempet mot flere arabiske arméer, med den hensikt å overleve. Palestina har aldri eksistert som en distinkt politisk enhet. Siden Salomo og David hersket over de jødiske kongedømmene har dette området alltid vært underlagt imperier – fra romernes dager til ottomanene, som mistet sitt territorium i Den første verdenskrig.

Balfourdeklarasjonen i 1917 inneholdt løfter om et jødisk nasjonalt hjemland i området som ble kalt Palestina. I juli 1922 anerkjente Nasjonenes Forbund «det jødiske folks forbindelse til Palestina», og ga Storbritannia mandatet for Palestina, og samtidig ansvaret for å oppfordre til etablering av et jødisk nasjonalhjem i det territoriet som omfatter dagens Jordan, Israel, «Vestbredden» og Sinai. Før mandatet ble avsluttet i 1923, var 75 prosent av det landet som var ment for det jødiske hjemland, tatt bort og gitt til Transjordan, nå kalt Jordan.

Mellom verdenskrigene protesterte araberne i regionen kraftig på jødenes tilstedeværelse i det de anså som «hellig muslimsk territorium,» og utsatte de jødiske småsamfunnene for sammenhengende terror.

Araberne motsatte seg deling, og fem arabiske arméer invaderte den vordende jødiske staten. En våpenhvileavtale ble signert; Egypt kontrollerte Gaza, og Jordan kontrollerte «Vestbredden» og Øst-Jerusalem. Jordan utviste alle jøder uten barmhjertighet, og utslettet alle spor etter jødisk tilstedeværelse i det landet. I 19 år var det ikke noe internasjonalt press for å avslutte Jordans kontroll.

I 1967 truet arabiske arméer som flokket seg langs Israels grenser, med å ødelegge den jødiske staten. Egypt blokkerte Tiranstredet for israelske skip, og kuttet med det Israels hovedrute for oljeinnførsel. President Lyndon Johnson beskrev denne handlingen som et casus belli som rettferdiggjorde Israels defensive krig mot Egypt, Syria, Irak og Jordan. Den påfølgende israelske kontroll over land var ikke en konsekvens av noen store ekspansjonsplaner, men det var heller en bivirkning av at Israel lykkes i å forsvare seg selv mot et arabisk forsøk på å ødelegge landet.

Oslo-avtalene i 1993 og 1995, juridiske avtaler signert av den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO og Israel, ga palestinerne selvstyre i mesteparten av «Vestbredden.» I 2005 trakk Israel alle sine militære styrker og alle sivile borgere ut fra Gaza og ga palestinerne full kontroll. I dag lever de fleste arabiske palestinere under palestinsk jurisdiksjon.

I folkerettslige bestemmelser (Haag-regulativet 1907, artiklene 42 og 43, samt den fjerde Genèvekonvensjonen), fungerer det slik at når en stats militære styrker tar kontroll over en annen stats suverene territorium (et fremmed territorium), dekkes situasjonen av den juridiske termen «okkupasjon», og nasjonen som tar kontroll, blir kalt en «okkupant.» Fordi Vestbredden og Gaza aldri var juridiske suverene enheter eller suverene territorier tilhørende noen annen stat, så finnes det ingen juridisk anerkjent eier av disse territorier som landet kan returneres til. I dag forblir status for territoriene «omstridt» – de er gjenstand for utfallet av fremtidige forhandlinger om permanent status.

Det er derfor ikke korrekt å karakterisere Israel som en okkupant på Vestbredden, og Gaza som okkupert territorium. Så hvorfor hevder FN, New York Times, TV-personligheter, regjeringstalsmenn og massemedier at Israel okkuperer palestinsk land?

I kontekst til konflikten mellom Israel og palestinerne, har «okkupant» og «okkupasjon blitt politiske uttrykk man bruker bare på Israel, uten å bry seg om termenes juridiske betydning. Det emosjonelt ladete ordet «okkupasjon» reduserer komplekse situasjoner som dreier seg om konkurrerende krav og juridiske rettigheter, til to kategorier: rett og galt – og det impliserer samtidig klart at okkupasjon (og Israel) har feil. Å merke Israel som «okkupant» sidestiller det med brutale militære okkupasjoner som Nazi-Tysklands okkupasjon av europeiske land, og Sovjetunionens okkupasjon av Øst-Europa. Denne «store løgnen» blir utnyttet for å hevde at Israel er ansvarlige for palestinernes velferd. Den nekter Israel dets rett til selvforsvar mot palestinsk terror, og fratar palestinerne ansvaret for sine handlinger.

I vår multikulturelle verden, som langsomt blir oppspist av Vestens skyldfølelse og den tredje verdens offermentalitet, får fiendtligheten mot jøder og mot Israel en direkte kobling til venstresidens forakt for Vest og dets verdier. Man forvrenger virkeligheten kraftig, og ser på Israel som en vestlig kolonimakt, ikke som en nasjon som arbeider for selvbestemmelse i sitt historiske hjemland.

Europa, som fremdeles plages av anger over sin oppførsel under Den annen verdenskrig, kan ikke helt tilgi jødene for Holocaust – en pervers overdragelse av skyld fra overgriperen til offeret, noe som frikjenner førstnevnte for alt det grusomme som er gjort.

Hitlers propagandaminister Josef Goebbels visste at «dersom du forteller en løgn som er stor nok og gjentar den igjen og igjen, vil folk til slutt begynne å tro på den.» I dag bruker det 21. århundrets «propagandaministre» akkurat den samme taktikken som nazistene gjorde – med det samme formål – å ødelegge jøder.

Ziva Dahl er partner ved Haym Salomon Center. Hun har en Master of Arts i offentlig rett og ledelse fra Columbia University, og en A.B. i statsvitenskap fra Vassar College. Hennes artikler publiseres i New York Daily News, the Observer og The Hill. Denne artikkelen ble først publisert i The Observer.

Algemeiner

Liker du det du leser?

Vær med å støtte oss! Du kan vippse til til SMA: bruk nummer 84727
- eller du kan overføre på vanlig måte til bankkonto 6242 1060 644

Du kan også på en enkel måte støtte SMA med et fast, månedlig beløp. Se knappen under.
(På neste trinn velger du "Betal ved hjelp av betalingskort")
Betal enkelt og sikkert.

Kan du binde deg for et fast beløp?