Enighet på høyt nivå

(Bilde og sitater er fra DagenMagazinets nettside)

Den 1. september, mens verden holdt pusten i påvente av at fredsforhandlingene skulle begynne i Washington og terroren skulle bli gjenopptatt mot Israel, ble spenningen plutselig utløst av et stort oppslag i avisen DagenMagazinet hvor generalsekretær Olav Fykse Tveit i Kirkenes verdensråd sier han mener Jerusalem må bli Palestinas hovedstad. At Israel har erklært byen som sin udelelige hovedstad, mener han ikke betyr noe.

I intervjuet med generalsekretæren finner vi bl.a. følgende dialog:
– Hvordan ser du på at palestinerne krever å få Jerusalem som sin nye hovedstad?
– Hvorfor skulle de ikke få det? spør Fykse Tveit tilbake.
– Israel har jo alltid erklært Jerusalem som sin udelelige hovedstad?
– Det betyr ikke noe hva Israel hevder når hele det internasjonale samfunnet er imot det, svarer Fykse Tveit.
– Men et land behøver vel ikke bry seg om hva andre land mener i en slik sak? Norge behøver vel ikke spørre andre om lov hvis de ville utnevne Bergen til hovedstad?
Det er Olav Fykse Tveit for så vidt med på.
– Men hvis Norge erklærer Gøteborg til hovedstad, får det konsekvenser, sier Fykse Tveit.
Fykse Tveit hevder at Israel har tatt en by som ikke er deres.
– Israel kan legge sine statlige institusjoner hvor de vil for meg, men de har tatt store deler av Jerusalem fra palestinerne, og ingen andre land har heller anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad, sier Fykse Tveit.

Naturlig nok får han støtte av tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik i dette fredsarbeidet i Israel. Bondevik er for øvrig på Fykse Tveits lønningsliste i egenskap av leder av kommisjonen i Kirkenes verdensråd som arbeider med internasjonale spørsmål.  Vi må for ordens skyld også føye til at det «fredsarbeidet» i Israel som Fykse Tveit og Bondevik har igangsatt, ikke må forveksles med de virkelige fredsforhandlingene som har store nok problemer som det er.

Blant Fykse Tveits øvrige fredsaktivister finner vi også prominente lokale størrelser, som for eksempel den herostratisk beryktede biskop Munib Younan som er en av hovedforfatterne av det antisemittiske smedeskriftet «Kairos Palestine,» eller «Et sannhetens øyeblikk» som det kalles i sin norske gjendiktning utgitt av Mellomkirkelig råd. 

Man skulle tro at det ville være vanskelig å finne et dårligere utgangspunkt for fred i Midtøsten, men. tro det eller ei: Dagen etter offentliggjøringen av deres fredsbestrebelse, fikk trioen Fykse Tveit, Bondevik og Younan tilslutning fra selveste Hassan Nasrallah, også han generalsekretær, men altså i den libanesiske fredsbevegelsen Hizbollah, som FN mistenker for å stå bak mordet på Libanons tidligere statsminister Hariri.  Fykse Tveits libanesiske kollega og meningsfelle sier nemlig akkurat det samme som han selv: «Jerusalem kan ikke være hovedstad i en stat kalt Israel.»

Man kan imidlertid ikke uten videre beskylde verdensvante fredsaktivister som Olav Fykse Tveit og Kjell Magne Bondevik for å være helt kunnskapsløse når det gjelder Det hellige lands fjerne og nære historie.  De vet meget vel at jødenes eldgamle hovedstad Jerusalem ligger sentralt i det palestinske landskap hvor Folkeforbundet i 1922 ga det jødiske folk sin folkerettslig forankrede hjemmel til å gjenopprette det jødiske nasjonalhjem.
De vet også utmerket godt at Jerusalem i århundrer har hatt et jødisk innbyggerflertall som ble utryddet da jordanske arabere okkuperte byen i 1948 og drev ut av Øst-Jerusalem de jødene de ikke drepte.  På en slik urett er det Fykse Tveit vil bygge en palestinsk rett til Jerusalem.

Israels frigjøring av det okkuperte Øst-Jerusalem og det eldgamle jødiske kvarteret der, får Fykse Tveit til å bli at Israel «har tatt store deler av Jerusalem fra palestinerne.»  Når han så for å tilsløre denne åpenbare løgnen føyer til at «ingen andre land har heller anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad,» blir fristelsen stor til å konkludere med en diagnose som ikke lenger bare gjelder hans fredsvenner: Også generalsekretær Olav Fykse Tveit lider under et ufattelig stort fravær av allmenn begavelse.  Det er nemlig heller ingen andre land som har anerkjent Oslo som Norges hovedstad.  Det tilliger ikke andre land å blande seg opp i våre indre anliggender, så som å velge hvor vi vil ha vår hovedstad. 

Fykse Tveit er opptatt av å finne en måte alle disse tre religionene kan få sikre sin tilhørighet i Jerusalem på.  Det han underslår er at den muligheten først oppsto da Israel frigjorde Øst-Jerusalem fra diskriminerende jordansk okkupasjon, og den har eksistert siden.  Jeg tror Fykse Tveit innerst inne forstår at han ikke vil få sitt ønske oppfylt om han bidrar til enda en gang å gjøre det jødiske kvarteret i Gamlebyen ‘judenrein.’
Israels hovedstad Jerusalem, hvor Knesset ligger, ble en del av den jødiske staten Israel under uavhengighetskrigen i 1948 på samme grunnlag som Tel Aviv.  Når Fykse Tveit, i likhet med sine kolleger ikke anerkjenner Israels rettigheter i Jerusalem, så anerkjenner han heller ikke Israels rett til å eksistere.  Det bør han, i likhet med Munib Younan og Hassan Nasrallah uttrykke i klartekst, slik at i hvert fall Kjell Magne Bondevik får en sjanse til å vurdere om han fortsatt vil delta i dette fredsarbeidet.

Kilder:
DagenMagazinet
Jerusalem Post